Gud har kalt oss til å bygge sitt rike, men noen ganger føles den oppgaven håpløs. Å tjene i kirken, investere i andre og dele Guds kjærlighet med en verden som ikke bryr seg, føles noen ganger verdiløs. I Haggais bok, møter vi mennesker på et annet tidspunkt i historien som følte det på samme?