Museum - et program om norsk historie
About
Available on
Community
594 episodes
Aldeigjuborg ved Ladogasjøen - stedet der Gardarike begynte. Program fra 2005. I vikingenes verden var Kiev i øst like viktig som Dublin i vest. Sju hundre år før St. Petersburg ble bygget, seilte vikingskipene gjennom de store myrområdene der byen ligger i dag. De fortsatte femten mil lenger opp elven Neva til Europas største innsjø. Ved sørbredden av Ladogasjøen fant vikingene utløpet av elven Volkhov og fulgte den et lite stykke på veien mot Novgorod, Kiev og Bysants. Og den reiseruten ble kontrollert av Ladoga-borgen, eller Aldeigjuborg, som det heter i Snorre. Ikke på elvene - Det stemmer ikke at vikingene reiste på elvene i RUS-riket, sier arkeolog Anne Stalsberg. - De la skipene sine i opplag i Staraja Ladoga, eller solgte dem i vikingebyen som vokste opp her på 800-tallet. Så fortsatte de over land til Kiev, som var verdens nest største by på den tiden, med 50.000 innbyggere. Em vindskjev landsby - Kiev regnes som alle russiske byers mor, men Ladoga er alle byers bestemor, sier direktør Ludmilla Gubsjevskaia ved museet i Ladoga. Det er i dag en vindskjev og fattig liten russisk landsby, hvor husene langs ”viking-gata” ligger på de samme tomtene som skandinavene satte opp sine hus og telt, like ved stranden der de trakk opp skipene. Nesten ingen ting er utgravd, men de funnene som er gjort viser en helt tydelig svensk og norsk tilstedeværelse over lang tid. Vi møter også Anatoly Kirpisnikov fra Det russiske Vitenskapsakademi, som har ledet utgravningene ved gamle Ladoga i mer enn tretti år. Han forteller også om hvordan sovjettidens anti-normanisme i den russiske arkeologien nå er forlatt. Sendt første gang i april 2005 i MUSEUM NRK P2. Med arkeolog Anne Stalsberg. Musikk av Rimskij-Korsakov. Programleder Øyvind Arntsen. Epost til museum@nrk.no
Program fra 2005 - utstillingsåpning i St. Petersburg. Det var Boris Jeltsin som kom med idéen under statsbesøket til Norge i 1996. Utenriksdepartementet betalte regningen og kong Harald og president Putin var de høye beskyttere da utenriksminister Jan Petersen og hans russiske kollega Sergey Lavrov åpnet jubileumsutstillingen "Norge-Russland, naboer gjennom 1000 år” i St.Petersburg i april 2005. Aldri krig mot hverandre Den første st som anerkjente Norge i 1905 var Tsarens Russland, og Norge gjorde gjengjeld og var først til å gratulere Den Russiske føderasjon i desember 1991. På utstillingen er det både arkeologi, kunst, litteratur og samtidshistorie. Russerne har gitt sin versjon av Den kalde krigen, og den gir Norge en mye mer beskjeden rolle enn det den norske siden var forberedt på. – Det russiske folk er lei av politikk, sier utstillingsleder Olga Fishman. Likevel er både en kritisk fremstilling av KURSK-redningen og skjebnen til mange av Stalins ofre som flyktet til Norge tatt med. – Dette er politikk, sier Jan Petersen, som ser kultur og historie som en viktig plattform for norsk utenrikspolitikk. Forberedelsene til utstillingen tok sju år og kostet 23 millioner kroner. Medvirkende :Jan Petersen, Dina Roll-Hansen, Daniela Buchten, Olav Aaraas, Olga Fishman, Valentina Usjakova, Dimitrij Kovaloff. Programleder Øyvind Arntsen.
Kveik er et gårdsgjær som har overlevd i indre Vestland. Det er brukt til ølbrygging i tusen år minst. I denne ekstra podkasten fra Museum får vi høre interessant stoff som ikke kom med i programmet "Øl på kveik på Voss". Programmet er ikke sendt i P2. Programleder Jan Henrik Ihlebæk.
Nord-Norges hovedstad før Svartedauden Fra Museums arkiv. Sendt første gang 2004. Vågar, med fiskebanken Hålla rett utenfor var "Nord-Norges hovedstad" i middelalderen. Det var her Lofotfisket ble "oppfunnet", da kong Øystein i 1120 regulerte fisket for første gang. Og nettopp her, mellom Kabelvåg og Svolvær, var hovedsenteret for all handel i Hålogaland, her var tingstedet og her var biskopenes sete. Alt dette tok en brå slutt med Svartedauden og framveksten av Hanseatenes kontroll over handelen. Programmet ble laget i 2004 og det var daværende direktør ved Lofotmuseet, Alf Ragnar Nielssen som viste fram Nord-Norges eldste vei over middelalderbyens tufter og tok oss med inn under en heller, en slags hule like ved Vågar. Der finnes det spor etter de aller første mennesker i Lofoten, en elg, innrisset i fjellet for ni tusen år siden. Og svake rester etter hulemalerier ! Sendt første gang 2004. Lagt ut som podkast sommeren 2020 etter at MUSEUM ikke lenger sendes på P2.
I denne ekstra podkasten forteller Edmund Harris Utne, 4. generasjon driver av Hotel Ullensvang om Grieg, Ole Bull, Johan Halvorsen og ikke minst Bjørnstjerne Bjørnson. Som fikk en mottagelse i Ullensvang so nesten tok pusten fra ham. Lærer på kulturskolen på Lofthus, Ragnhild Opedal Utne spiller litt Grieg i programmet.
Runer, borgerkrig, samisk bark og tåkelur Etter 20 år og 809 reportasjeprogrammer fra fjern og nær takker programlederne Jan Henrik Ihlebæk og Øyvind Arntsen for seg. Avgjørelsen er tatt om at programmet MUSEUM ikke skal fortsette til høsten. De to programlederne blir førtidspensjonister og takker for seg med dette kavalkadeprogrammet. - Vi har ikke laget ett eneste studioprogram, dette er vel omtrent det første, sier Øyvind Arntsen, som startet MUSEUM i januar 2001. Vi har hatt det veldig morsomt, og har truffet mange flotte mennesker underveis. Stor takk til alle som har sendt oss tips og idéer og ikke minst til alle historikere, arkeologer, kunsthistorikere og ildsjeler som har stilt opp når vi har kommet på besøk med mikrofonen. Og først og fremst takk til alle våre lyttere ! Dette programmet er en liten kavalkade over noen minneverdige øyeblikk, fra en litt for entusiastisk reporter som så syner om middelalderen da han fikk se kloakkledningen fra Svolvær. Til et minneklipp over nå avdøde Terje Spurkland som tok oss med til Einangsteinen i snø og kav og dårlig vær. Men Spurkland var like blid : - Man lider ikke når man står ved en runestein. Livet er aldri så flott som akkurat da, sa Spurkland Ellers kan kavalkaden by på små glimt fra den amerikanske borgerkrigen, som et apropos til at statuen av norskamerikaneren Hans Christian Heg ble revet ned tidligere denne uken. Det blir et lite gjenhør med Frans-Arne Stylegar i Nieuw Amsterdam på Manhattan og vi tar turen innom både klangsteiner og kirkeklokker. Før vi slutter på Lindesnes, i Norges eldste fyr.
Opp gjennom generasjonene er det brygget øl på kveik i indre Vestland. Gjæret er robust. Det tåler å brygges på 39 grader. Ølet kan være ferdig på 48 timer. Med vanlig ølgjær kan det ta et par uker. Dessuten gir kveik en fruktig smak og høyt alkoholinnhold. -Kveiken er i hvert fall brukt i tusen år her i landet. Bragt videre fra generasjon til generasjon. Nå er det få igjen som brygger på gamlemåten med kveik. Vi i Vestlandsk Kulturakademi kjemper for å opprettholde tradisjonen. Og vi håper å få den levende kunnskapen her på Unescos verdensarvliste, sier Atle Over Martinussen,. Han er daglig leer på Vestlandsk kulturakademi. -Brygging av øl i denne regionen har rett og slett bidratt til førsteklasses kulturminnevern. Jeg har registrert omkring 140 eldstover eller røykstover som fortsatt er i sinn opprinnelige form. Takket være ølbryggingstradisjonene sier professor emeritus Ole Didrik Lærum. På Mølstertunet, en del av Voss folkemuseum, står et eldhus i sin opprinnelige form med kobberkjele for brygging og utstyr til å ta vare på kveiken. Finnesloftet på Voss er den eneste gildehallen i tre som er bevart her i landet. Bygget i 1295. Et festlokale hvor det også er brygget øl på kveik. Øl ble brukt til festlige anledninger og i overgangsfasen fra norrøn tid inn i den kristne ble det brukt øl til dåp og i nattverden. Noe paven ikke godtok. Kopier av korrespondansen mellom erkebiskopen i Nidaros og paven henger på veggene på Finnesloftet. Vestnorsk kulturakademi setter nå i gang et forskningsprosjekt hvor det skal letes etter kveikrester i gamle eldhus eller røykestover. Dette gjøres for å få bedre kjennskap til den spesielle gjærsoppen. Samtidig prøver akademiet å oppmuntre unge til å brygge med kveik, slik at kunnskapen videreføres. Kjetil Dale på Dalsleite gård på Voss er en som fører tradisjonen videre. -Jeg er blitt bitt av basillen. Det har vært brygga her i generasjoner, men med et par generasjoners opphold, til jeg starta opp for noen år siden., sier Dale. Han har et «ekte» eldhus Sendt første gang i NRK P2 lørdag 20/6 2020. Programleder Jan Henrik Ihlebaek.
Bilden-tekstilet gjenskapes - Middelalder på Granavollen. Søsterkirkene og Steinhuset, runesteiner og eldgamle veier fra nord til syd og fra øst til vest. Et rikt kulturlandskap med spor av middelalder og eldre tider over alt. Alt dette er Granavollen i Hadeland, pluss moderne gjestgiverier hvor man kan skrive regjeringserklæring. Forbi her kom det en mann til hest i året 1627. Hans navn var Peder Alfssøn og hans oppdrag var fra Kongen i København. På vegne av den lærde Ole Worm skulle alt av gamle antikviteter og kuriosa samles inn og sendes til kunstkabinettet i kongens by. Runeinnskrifter sto ekstra høyt i kurs. På Granavollen fant Peder Alfssøn et «istykkerrevet» og gammelt alterteppe. Brodert med sterke farger i rødt, gult, hvitt og grønt på en vakker, blå bunn. Og midt mellom to paneler med merkelige figurer sto en runeinnskrift. Både teppet og en flott akvarell ble sendt av sted til København, hvor det også ble utstilt i Ole Worms kuriosa-museum. - Teppet er for lengst forsvunnet, men i De Arnamagnæanske Samlinger i København ligger fortsatt akvarellen. Og den har vi ått tillatelse til å bruke, sier prosjektleder Morten Stige i stiftelsen Steinhuset. Tanken er å gjenskape det broderte Bilden-tekstilet med de rette farger og materialer i tråd og vev. I MUSEUM møter vi noen av dem som har vært med på å gjenskape alt dette. Vi møter også tekstilkunstneren Olaug Salthe som forteller om sitt møte med den helt spesielle bildeverdenen som en gang på 1200-tallet prydet alteret i kirken på Bilden. Sendt første gang i NRK P2 lørdag 13/6 2020. Programleder Øyvind Arntsen Medvirkende : Morten Stige, Gro Elisabeth Lyngstad, Guri Snellingen, Olaug Salthe, Hege Dagestad.
Edvard Grieg hadde mistet både sine foreldre og sin datter. Han var nedbrutt og måtte ut av byen. Den berømte komponisten fikk invitasjoner fra flere steder over hele Europa. Men han valgte Ullensvang i Hardanger. Det leget hans sinn samtidig som han skrev musikk som alltid vil leve. - Han syntes det var fantastisk å være i denne naturen og ikke minst blant fjordfolket. Ofte gikk han turer her på Lofthus. Hans besøkte folk og fikk inspirasjon gjennom sang og musikk de bød på, forteller Edmund Harris Utne. Utne er vertskap i fjerde generasjon på Hotell Ullensvang. Oldemora hans, Brita Utne ble en viktig samtalepartner for komponisten. Utnes Oldemor, Brita Utne, ble en viktig samtalepartner for Grieg under oppholdene i Ullensvang. Hun og mann drev Hotel Ullensvang, hvor Grieg også bodde. Familiene Grieg Utne var nære venner. Edmund Harris Utne forteller at Grieg komponerte mye musikk i Ullensvang. Store deler av Holbergsuiten ble til her. Et stort ras som Grieg opplevde, bidro til at han skrev om Dovregubbens hall. Strykekvartetten ble komponert her. I hagen utenfor Hotel Ullensvang står Griegs komponisthytte. Hytta har levd et omflakkende liv etter at Grieg solgte den til presten i bygda, men er nå en del av hotellkomplekset. Det er ungdomslaget i bygda som eier den. Han kom alltid til Hardanger sammen med sin kone Nina og hennes søster. «Det fruentimmeret» som Grieg karakteriserte henne.
Besøk på bymuseet i Kiel i mars 2020 Vi kaller det Gamlebyen, men egentlig er det svært få hus som er eldre en Annen verdenskrig. Det er historiker og museumsdirektør Dr. Doris Tillmann på Kieler Stadtmuseum som ønsker oss velkommen til en liten plass bak bygningen Warleberger Hof, som er en av de ytterst få, gamle bygningene i Kiel. - Nå står vi på «Kielerfredens plass», stedet der grunnsteinen for hele nyordningen i Skandinavia på 1800-tallet ble lagt, sier hun. Det var i huset som en gang sto her at Carl Johan tvang danskene til å avstå Norge til Sverige i 1814. For oss Kielere betyr det vel ikke så mye, men det som skjedde her ble begynnelsen på 17.mai og 1905 og alt som er norsk selvstendighet i dag, sier dr Doris Tillmann. Teppebombet 90 netter Grunnen til reportasjebesøket i Kiel, som fant sted like før coronareglene stengte grensene i mars 2020, er at Kieler Stadtmuseum denne våren viser en spennende utstilling om hvordan det var for sivilbefolkningen å bli bombet natt etter natt av allierte fly gjennom hele krigen. - Vi kan aldri glemme at Tyskland var den store aggressoren i Annen verdenskrig. Men i vår krigshistorie er det kort avstand mellom gjerningsmann og offer. Vi må forsøke å fortelle begge historier samtidig, sier Tillmann. I utstillingen «Luftkrieg und Heimatfront» vises en lang rekke unike fotografier, personlige album, gjenstander, propagandaplakater og krigseffekter som forteller om hverdagen på «hjemmefronten» i Kiel. - Til slutt var det nesten bare aske og sot igjen av byen. Det sosiale nettverket var brutt sammen. Unge og gamle menn var sendt til fronten, barna var på skoleleirer langs Østersjøen og kvinnene drev verftet og forsøkte å overleve. I MUSEUM forteller også dr Tillmann om hvordan tyske historikere håndterer den dype historien om et samfunn som var gjennomsyret av NS-ideologien og hvor nesten alle var med. - Det er vanskelig, men det går an å bearbeide og fortelle denne historien, sier hun, som peker på at det først var etter 1968-opprøret ting begynte å forandre seg når det gjaldt synet på krigshistorien i Tyskland. Medvirkende : Dr Doris Tillmann, programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 30/5 2020, samt enkelte utdrag i Museums serie om «Angrepet på Norge», sendt påsken 2020.
I 1907 etablerte Gjøvik-bedriften Mustad en fabrikk for hesteskosøm i Tolosa i Baskerland i Spania. Arbeidere som fulgte med på lasset fra Norge, hadde med seg hopp- og langrennski. Det ville spanjolene prøve. Slik kom de norske vinteridrettene til Spania. - Det som skjedde den gang lever sterkt i områdets bevissthet, sier advokat Fransisco Tuduri. Han har skrevet boken «Da skisporten kom til Spania». Tuduri bor i Tolosa og faren hans var med i skiklubben som nordmennene startet, og som raskt fikk mange medlemmer fra regionen. Tolosa ligger en halvtimes togtur inn i landet fra feriebyen San Sebastian ved Biscayabukta.. Et vakkert dallandskap med fjell opp mot 1400 meters høyde. Søstrene Anna og Susanna Kildal bor også i byen. De er barnebarn av Markus Kildal, en av arbeiderne som flyttet fra Gjøvik til Tolosa. Han ble der. Søstrene driver nå en stor sportsbutikk. Den regnes som den fremste på salg av langrennski i hele Spania. Mustad satset først på produksjon av hesteskosøm. Senere ble det skruer og fiskekroker. Mustad hadde allerede etablert en fabrikk i Frankrike, men der fikk ikke de norske arbeiderne så god kontakt med lokalbefolkningen som tilfellet var i Tolosa. I byens park står det et minnesmerke om hvordan skisporten kom til Baskerland. En stor stein og et par kryssende ski, malt i de norske fargene. Det er historiker Tove Orheim som har forsket på denne industri- og kulturhistorien
Det var kanskje de to prinsesønnene til kong Oscar I og dronning Josephine som rodde rundt i Frognerkilen og oppdaget den lille fjellknausen som skulle bli stedet der Bernadottene bygde sitt flotte lystslott. Dette var midt på 1800-tallet. Karl Johan var død, og i løpet av noen tiår skulle begge prinsene i robåten, Karl og Oscar, oppleve å bli unionskonger, som sin far og bestefar. Oscar den annen fikk også den store sorgen at Norge vendte ham ryggen i 1905. - Det er ikke egentlig noen motsetning mellom drømmen om den nasjonalromantiske, norske middelalder og det å være unionskonge. Jeg tror Bernadottene var mye mer interessert i det norske enn det vi vanligvis tror i dag, med 1905 i minne. Det sier sjefen for De kongelige samlinger, Sigurd Sverdrup Sandmo, som åpner dørene for det vinterstengte lystslottet for Museum. Med stor entusiasme og begeistring forteller Sandmo om det flotte håndverket i vegger og tak, møbler og innredning. Bare det beste av norsk håndverk var godt nok for Oscarshall. Dette gjelder også all kunsten som ble bestilt, særlig fra malere som Adolph Tiedemann og Joachim Frich. - Det er lag på lag av historie som møter oss på Oscarshall, sier Sigurd Sverdrup Sandmo. Natur og kunst, eleganse og symmetri. Man går ut for å komme inn, det er et tårn man kan bestige i en fantastisk støpejernstrapp fra Bæruns Verk og fra toppen av tårnet kan man se 200 år tilbake i norsk historie, sier han Opptaket tild ette programmet ble gjort i februar 2020. Sendt første gang 16/5 2020. Programleder Øyvind Arntsen. Musikk i bakgrunnen : Edvard Griegs A-molls konsert fra 1868.
En kogge er et lasteskip fra middelalderen. I 1962 ble Bremerkoggen funnet ved munningen av elva Weser i Bremerhaven. Den ble bygget i 1380 og representerer middelalderens lasteskip. Brede og dype skip med lastekapasitet på flere titalls tonn. - Dette var den tids lasteskip. De seilte mellom Lübeck og Bergen- Bergen og London, til Østersjøen og var svært viktige i handelen som utviklet seg, forteller professor Geir Atle Ersland ved Universitetet i Bergen.
Runer Runer – disse kortfattede budskapene som er funnet på steiner, trepinner, sverd og andre gjenstander, fascinerer. I dette programmet er vi på Ørknøyene, hvor vikingene ristet inn sine budskap i et gravhaugkammer fra steinalderen, vi er så vidt innom Hogganvik utenfor Mandal. Og vi er i hulen til våre fremste runeforskere i Oslo.
Bronse og blikk - Fra bronsealder til hermetikkhistorie Det aller første programmet i serien "Museum NRK P2" ble sendt i januar 2001. I dette podkastprogrammet får vi høre deler av det andre programmet i Museums historie. Det handler om bronsealderen sett fra en gravrøys på Kjøkøy utenfor Fredrikstad. Det er er også en liten hyllest til statsstipendiat Erling Johansen, som var en legende i norsk arkeologi fra 1950-tallet og i mange tiår framover. Det er sønnen, Øhystein Koch Johansen, som forteller om bronsealderrøysa på Kjøkøy og den boken han nettopp hadde gitt ut i 2001, Bronse og Makt. Boken var også en hyllest til Erling Johansen. Hermetikk I del to av dette sammensatte corona-programmet tar vi turen til Stavanger og Hermetikk-museet der. Det blir både røyking av brisling på gamlemåten og historien om hermetikkindustrien i Norge. På mange måter er dette spennet i temaer helt typisk for Museums 20 år på lufta. Temaer fra steinalder til industrihistorie. Dette programmet ble sendt en gang, søndag morgen 19/4 , og laget på denne måten fordi både endringer i P2s sendeskjema gjør at Museum på lørdager faller bort og også fordi det er vanskelig for Museums programledere å reise rundt og hente inn nytt materiale så lenge det er strenge corona-regler. Programmet er redigert og satt sammen av Jan Henrik Ihlebæk. Programleder i de arkiverte klippene er Øyvind Arntsen.
Jøssinger og stripete - Ikke bare «mennenes krig» Hva ville skje i «Festung Norwegen» etter at tyskerne hadde kapitulert på kontinentet ? Full forvirring, kaos og ødeleggelser ? Eller ville Terboven kjempe videre med de 350 000 tyske soldater som sto i Norge ? Med alliert invasjon av Norge via Sverige som konsekvens ? I denne time 4 av Museums serie «Angrepet på Norge 9.april 1940» får vi høre historiker Tore Pryser fortelle om «Brennpunkt Lillehammer», en ny bok som kommer ut denne våren, hvor alle disse sluttspill scenarioene blir beskrevet. Vi møter også historiker og forfatter Mari Jonassen, som kommer ut med boken «Norske kvinner i krig 1939 – 1945» denne våren. – Det var ikke bare «mennenes krig», sier Jonassen, som forteller om en lang rekke kvinner som ikke bare drev med illegal, sivil motstand, men som også fikk våpentrening og deltok i skarpe aksjoner. Direktør Guri Hjeltnes ved HL-senteret forteller om sivilbefolkningen under krigen og hvordan okkupasjonen var en lang prosess med mange virkninger og sterke, sosiale brytninger mellom forskjellige grupper. Norge var det landet i Norden som ble mest utsatt for total nazifisering, sier hun. Noen tok aldri stilling, men samtidig fikk man merkelapper som Jøssinger, stripete, quislinger, landsforrædere, kollaboratører, overløpere, tyskertøser, brakkebaroner, profitører, gode nordmenn, dårlige nordmenn, gutta på skauen. Lenge etter 1945 kunne dette uformelle «eksamenspapiret» fra okkupasjonstiden få større betydning enn mang en formell utdanning, sier Guri Hjeltnes.
Det går en forbindelseslinje mellom Store Råholmen i skjærgården utenfor Fredrikstad og Berlin. Adolf Hitler og Albert Speer planla å gjøre Berlin om til Germania. Et vanvittig prosjekt. Eneste synlige spor etter planene er et gigantisk måleinstrument «Schwerbelastungskörper» som står ikke så langt fra den gamle flyplassen Tempelhof. Rett etter forrige århundreskifte dannet norske studenter Norsk roklubb i Berlin. Den lever i beste velgående med eget flott klubbhus. Da krigen brøt ut ble det vanskelig å drive klubben. Bedre ble det ikke etter krigen da klubbhuset i Köpenick brått lå i DDR. Kongsnæs matrosstasjon i Potsdam utenfor Berlin er Die Norwegische Visitenkarte (det norske visittkortet) i Potsdam. Det var norgesvennen over alle norgesvenner, keiser Wilhelm II som anla matrosstasjonen. Keiseren hadde sett både Frognerseteren og Hasselbakken restaurant på St. Hanshaugen i Oslo. Det var arkitektur han likte. Og slik ville også han ha og engasjerte arkitekten Holm Hansen Munthe til å tegne for sitt prosjekt i Potsdam.
Svikt og nazifisering i NRK – Terrorbombing av Kiel Hitlers propagandaminister Joseph Goebbles var en eneste gang i Norge. Det var i november 1940 og da besøkte han NRK for å gratulere staben med den omreisende utstillingen «Kringreisa». NRK skulle være en propagandamaskin for Nazi-Tyskland og okkupantene, noe som bare delvis lot seg gjennomføre. Etter at BBCs sendinger på norsk fikk flere lyttere enn det nazifiserte NRK, ble alle radioapparater inndratt. Kun medlemmer av NS og de tyske troppene i Norge fikk ha radioapparater. I denne time 3 av Museums ekstrasending om Angrepet på Norge, får vi høre mer om hvordan det gikk for seg i NRK natt til 9.april og i dagene som fulgte. Det var bokstavelig talt et kaos, og hallomann Hartvig Kiran meldte seg på jobb til tomme lokaler. I klipp fra NRKs historiske arkiv anno 1978 får vi også høre hvordan NTB og avisene rundt om i landet fortløpende dekket og observerte den pågående invasjonen. Professor emeritus Hans Fredrik Dahl har doktorgrad på NRKs historie, og i dette programmet forteller han om hvordan både Marienlyst og NRK ble fullstendig overtatt av okkupantene under krigen.Opptaket ble gjort dagen før NRK stengte pga coronasituasjonen. Vi får også historien om NRKs eneste, frie sender under krigen. Og det var ikke BBC i London, som jo var 100 prosent kontrollert av den britiske overkommando, med full sensur og bare godkjente meldinger. Nei, den lå i Boston og ble drevet av overingeniør Gunnar Nygaard og styreleder Arnold Ræstad fra NRK, som kjøpte sendetid på stasjonen WRUL i Boston. Allerede i august 1940 var sendingene i full gang.’ Mot slutten av sendingen besøker vi også Kieler Stadtmuseum som våren 2020 viser utstillingen «Luftkrieg und Heimatfront». Der møter vi dr Doris Tillmann, som forteller om sivilbefolkningens lidelser under den allierte bombingen i talløse netter gjennom hele krigen.
Quisling var vår Hellig Olav - NS justisminister Sverre Riisnæs snakker «Gal mann til rett tid» het boken som historiker Nils Johan Ringdal ga ut i 1989. Tittelen spiller på at den beryktede NS justisminister Sverre Riisnæs, en av de øverste navnene på motstandsbevegelsens liste over krigsforbrytere, ikke ble dømt i Landssvikoppgjøret. Riisnæs framsto som utilregnelig og ute av stand til hverken å forstå tiltalen eller forklare seg. Dermed unnslapp Riisnæs dødsstraff og ble isteden dømt til tvungen forvaring på Reitgjerdet sinnsykeasyl, uten at selve landssviksaken mot ham var tatt opp til doms. NRK-intervju klausulert Da saken mot Sverre Riisnæs ble foreldet i 1973 fikk den gamle naziministeren tilbake sitt pass og reiste sporenstreks til et lite kloster i byen Sortino på Syd-Sicilia. Deretter flyttet han til Wien, hvor han bodde fram til han til slutt kom tilbake til et sykehjem i Oslo hvor han døde i 1988, 90 år gammel. Mens han bodde i Wien og senere og senere også da Riisnæs kom tilbake til Oslo, ble han grundig intervjuet av den legendariske NRK-mannen Per Bøhn. I til sammen fire sesjoner, med totalt mer enn 10 timer opptak, fortalte Riisnæs om sitt liv til den pensjonerte sjefen for Dagsnytt og motstandsmannen Per Bøhn. Problemet var at opptakene ble klausulert, av familiære hensyn i Riisnæs-familien. Slik har båndene ligget urørt, bortsett fra ved en anledning i 1995, da muligens ved en glipp, det ble laget et program i P2 med noen utdrag fra intervjuet. Den 10.mars 2020 opphevet NRKs redaktørmøte klausuleringen, etter søknad fra programmet Museum i P2. For første gang er intervjuet med Riisnæs tilgjengelig i sin fulle bredde, og i dette programmet hører vi Sverre Riisnæs fortelle om sin ultranasjonale oppvekst i Vik i Sogn, hvordan han ville melde seg til tjeneste på tysk siden i Første verdenskrig og hvordan han reagerte da tyskerne kom i 1940. Jeg ble like overrasket som dere, og jeg var skuffet over at tyskerne slapp så lett gjennom, sier Riisnæs. Utdragene fra Per Bøhns intervju tar også opp forholdet til Quisling og Terboven, dramatikken på Skallum gård 8.mai 1945, hvordan Riisnæs hadde det da han bodde i «Ørnereiret» i Solør etter krigen og hva han gjorde på Sicilia. Med i programmet er også historiker Hans Fredrik Dahl. Programleder Øyvind Arntsen.
Tyske stemmer fra Blucher - Et inferno i is og flammer Ingen trodde det skulle bli noe skyting eller dramatikk. Det var det alle sjømenn og soldater om bord i Blucher fikk høre da de passerte Skagen og la kursen rett opp mot Oslofjorden natten til 9.april 1940. Overraskelsen var stor da de ble møtt med både kanonild og torpedoer og det hele snudde seg et totalt inferno da Blucher ble kjørt på grunn og oljen som lekket ut begynte å brenne. Mange hundre sjøfolk og soldater omkom i flammene, på svøm inn mot Drøbak. I denne time 2 av Museums ekstrasending om Angrepet på Norge, får vi høre utdrag fra intervjuer som ble gjort i Tyskland på 1950-tallet med gjenlevende matroser og offiserer som seilte med Blucher den skjebnesvangre natten. Vi får også høre utdrag fra Yngvar Ustvedts program fra 1990, hvor han reiste i Tyskland og fant tidsvitner som var med Blucher.
Blucher synker - Minutt for minutt I første time av serien følger vi angrepet på Norge minutt for minutt slik publikum kunne oppleve det, via forvirrende radiomeldinger og som øyenvitner. Vi besøker Oscarsborg festing og får høre detaljert om hvordan avgjørelsene ble tatt der, i nattemørke og tåke, med en stående ordre om ikke å skyte. Norge var erklært nøytralt og å skyte på engelske eller tyske skip ville være et brudd på nøytraliteten. Det var nettopp det som skjedde da oberst Birger Eriksen brøt sine ordrer og lot kanonene Moses og Aron og torpedobatteriene senke krysseren Blucher som ledet det tyske angrepet. I et opptak fra 1994 møter vi tre tidsvitner på Hvaler, som 9.april sto på en fjelltopp på Vesterøy og så dramaet da en Bluchers følgebåter, motortorpedobåten Albatross bli beskutt fra Bolærne og Horten. Albatross gikk i stor fart på en grunne på innsiden av Søndre Søster og sank med flere hundre mann. .
Hellemalerier og ristninger En landskapsarkitekt, en grafisk designer og en arkeolog har funnet hverandre i et felles prosjekt. De finner nye helleristningsfelt i Østfold. På få år har de avdekket nærmere 500 nye felt fra jernalderen.. Så forflytter vi oss til Revsvik Lofoten der det finnes noen flotte hulemalerier. Maleriene er trolig malt for tre tusen år siden.. Derfra beveger vi oss til Tingvoll i Møre- og Romsdal hvor en finer trolig den flotteste samlingen hellemalerier fra steinalderen i Norge.
Sykdom, død og elendighet herjet skyttergravene i Flandern under Første verdenskrig. Var det derfra den store katastrofen kom ? Eller var det fra lungesykdommer langs den kinesiske mur ? Eller kanskje fra et mutert virus i en militærleir i Midtvesten i USA ? • Pest, kolera, svartedauden og antall døde i begge verdenskrigene til sammen. Det er ingenting som rager opp mot dødstallene under Spanskesyken, sier seniorforsker, dr.polit Svenn-Erik Mamelund ved Arbeidsforskningsinstituttet i Oslo. Mange titalls millioner var døde verden over på noen få måneder fra oktober/november 1918 til januar 2019. • Også i Norge rammet sykdommen hardt. Femten tusen mennesker døde på noen korte måneder. Også ettervirkningene var store, sier Mamelund. De som overlevde fikk ofte varige skader, på nyrer og lunger. Mange tusen ble foreldreløse og næringslivet hadde problemer. Kort sagt, de fattige ble fattigere, sier Mamelund. I MUSEUM forteller han om hvordan Spanskesyken rammet arbeiderklassen og de svake mye hardere enn de bedrestilte i samfunnet. • På den måten er det vel ikke Kristiania 1918 så forskjellig fra Oslo 2018, sier Mamelund. – Spanskesyken var ikke sosialt nøytral. Den slo ikke like hardt til overalt, selv om også enkelte fra borgerskapet og noen kjente personer også fikk sykdommen og døde. Dette bør vi lære av i dag, sier Mamelund, som mener at tiltak for å bekjempe sosial ulikhet i sykdom i mye sterkere grad bør settes inn i fattige land og for svake grupper. Smittet på butikken «Spansken – kan den komme igjen ?» heter en utstilling på Kongsvinger museum. Der fortelles historien om hvordan influensa-pandemien kom opp gjennom skogene og langs veiene der folk ferdes. – Og på butikken var det verst, sier konservator Ola Storbråten. Der smittet influensaviruset de som kom for å handle, og de tok med seg sykdommen hjem sammen med varene. Etter hvert skjønte folk denne sammenhengen og hadde egne klær til å gå på butikken med, sier Storbråten. På utstillingen i Kongsvinger er det samlet mange gripende enkeltskjebner og også noen få originale gjenstander som forteller den grusomme historien om de lokale virkningene av spanskesyken.
Jekta «Anna Karoline» skapte nytt museum i Bodø Jektene var voluminøse seilførende fraktere som utgjorde livsnerven for byer og bygder i Nord-Norge gjennom fire hundre år. Nå har jektenes viktige historie fått sitt eget museum i Bodø. «Det har tatt lang tid, men endelig kan vi fortalt denne viktige historien på Jektefartsmuseet, sier museumsleder Erika Søfting. Hun åpner døren inn i den største utstillingshallen. Og der får vi jekta «Anna Karoline» av Hopen i Lofoten, rett i fleisen. Med et enormt rødbrunt råseil, akkompagnert av bølgesus og mannskapsrop fra høyttalere i den 20 meter høye bygningskroppen. Museet ligger ved Bodøsjøen, rett ved Bodø lufthavn. I 1959 ble « Anna Karoline» dratt på land der og konservert i et skur. I juni 2019 var det bygget et praktfullt museum rundt skuta. «Beliggenheten er perfekt. Her ser vi ut Saltenfjorden og rett til havs der leden til Bergen går, forteller Softing. ««Anna Karoline» er den eneste gjenværende jekta i sitt slag. Takket være ildsjeler i venneforeninger og krefter som kjenner denne «glemte» historien, er museet blitt til, sier konservator og formidligsleder, Karina Krogh. I museets aktivitetshall er det skapt kulisser som viser Bryggen i Bergen. «Tørrfisken og tranen skule til Bergen. Tenk hvilken opplevelse det var for mannskapet, å komme til storbyen Bergen. Med liv og handel og varer av alle slag, forteller formidler Jan Ivar Bårtvedt. I tillegg til den ruvende jekta, sentral plassert i museets hovedutstilling, er det gjenstander og fotografier som underbygger historien. En seilas til eller fra Bergen kunne gå unna på en uke, hvis børa var gunstig. Men det hendte at jekter var borte ett år før de kom tilbake. Det er bilder som viser at 150-200 jekter kunne være i Bergen samtidig, så denne transporten var en omfattende virksomhet. «Denne trafikken skapte store verdier for Norge, så dette er ikke en lokal nordnorsk historie. Den er av nasjonal betydning, sier museumsleder Erika Søfting.
Innerst i Høyangsfjorden ligger Høyanger. Den lille bygda med fem gårdsbruk og et hundretalls innbyggere, som på kort tid ble en nøye planlagt industriby med over to tusen innbyggere. «Det hele startet med et kraftverk i 1917. Gründeren Sigurd Kloumann sto bak. Så kom smelteverket. Kloumann ville at industribyen han utviklet skulle være pen og effektiv, forteller amanuensis ved Arkitekthøyskolen i Oslo, Kolbjørn Flesje Nybø. Han har skrevet boka «Husa våre – arkitekturarven i Sogn og Fjordane. Der blir Høyanger viet stor plass. «Samtidig ble det et tydelig klassesamfunn. Direktørene bodde ved strandkanten i flotte villaer. Funksjonærene fikk store hus med hager. Lenger inn på land fikk arbeiderne sine boliger. Små hus som de kunne bo i så lenge de arbeidet på verket, forteller historiker og medforfatter av Høyangers historie: «Vatnet, verket og byen» «Folk i Høyanger passer på at byen ikke blir ødelagt. Den skal helst være som den er, sier pensjonert rektor og ordfører gjennom 16 år, Kjartan Longva. Det var gründeren Sigurd Kloumann som startet det hele. Fallrettene ble sikret og han etablerte Norsk Aluminiums CO. «Han ønsket ikke å bygge en industrigetto. To av landets mest kjente arkitekter på den tiden, Christian Morgenstierne og Arne Eide laget den første byplanen. Mye av den planen kan vi fortsatt se sporene av i Høyanger, sier Flesje Nybø. I 1966 var det amerikanske reisetidskriftet Fodors på besøk i Høyanger. Deres utsendte skrev følgende: Høyanger er en av de best planlagte og vakreste industribyene i verden»
Amerika på Eidsvoll 1814 - Ikoniske nasjonalsymboler Benjamin Franklin med pelslue og briller, i et miniatyrportrett av den amerikanske maleren John Thrumbull, utlånt fra kunstsamlingen til Yale University, har kommet hele den lange veien fra USA til Wergelands hus på Eidsvoll 1814. Anledningen er den nye utstillingen «Ikoniske malerier». I Minnehallen med alle portrettene av norske Eidsvollsmenn møtes også et kobberstikk av Thrumbulls framstilling av «The Declaration of Independence, July 4th 1776» og en utgave av Oscar Wergelands berømte maleri av Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814. Wergelands maleri henger som kjent bak presidentens talerstol i Stortinget og har for alltid foreviget Wilhelm Koren Christies blikk som vender seg fra Falsen og Eidsvollsmennene og ser bydende utover representantene i den moderne Stortingssalen. Donald Trump Både Wergelands og Thrumbulls bilder har blitt ikoniske og historiske og var i sin tid ment som en viktig dokumentasjon av revolusjonen som lå i de nye grunnlovene. - Det er nesten utrolig å se hvor potent den amerikanske grunnloven faktisk er og hvor sterkt den blir brukt i amerikansk, politisk diskusjon, sier prosjektkoordinator André Larsen Avelin. I utstillingen peker han på et pressebilde av kongressmannen Adam Schiff, som sammen med noen av sine kollegaer på Capitol Hill står foran det store bildet til Thrumbull og viser fram dokumentet som ber om riksrettssak mot president Donald Trump. Bak politikerne står de amerikanske «founding fathers» inkludert Benjamin Franklin på Thrumbulls bilde og gir en historisk dybde til riksrettvedtaket. - Gjennom et flerårig prosjekt undersøker vi sammenhengene, likhetene og forskjellene mellom den amerikanske og norske grunnloven. Prosjektet heter «Founding fathers across the Atlantic» og bygger på at den norske og amerikanske grunnloven nå er de to eneste som er igjen fra revolusjonstiden fra slutten av 1700-tyallet og inn på 1800-tallet, sier direktør Bård Frydenlund. - Medvirkende : Bård Frydenlund og André Larsen Avelin fra Eidsvoll 1814. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 8/3 2020
I flere år har en gruppe representanter fra samiske museer, Kulturhistorisk museum og Folkemuseet forhandlet om tilbakeføring av samiske gjenstander fra Oslo til de samiske museene. Nå er avtalen klar. Over 2000 gjenstander skal tilbakeføres til der de hører hjemme. • Forhandlingene har vært så fine. Sammen har vi vurdert og diskutert over 4500 gjenstander. Den prosessen har gitt oss mye verdifull ny kunnskap, sier Gro Ween. Ween er førsteamanuensis ved Kulturhistorisk museum i Oslo. Ween sier dette er et viktig skritt i Berit Åse Johnsen er leder for De samiske samlinger i Karasjok. Hun er like begeistret. Avtalen ble undertegnet i 2019. Prosjektet er kalt Bååstede. Det er et sørsamisk ord og betyr; tilbake. Foreløpig er avtalen bare på papiret. De samiske museene har ikke magasiner og utstillingsfasiliteter av høy nok kvalitet. Det kreves riktig temperatur, luftfuktighet og lysforhold for å unngå at gjenstandene ikke blir skadet. • Her må det bevilges penger, slik at Bååstede kan gjennomføres fullt ut, sier Gro Ween. • På 1800-tallet ble de samiske hjemsøkt av samlere og oppkjøpere som fikk eller kjøpte samiske gjenstander. Mange av dem havnet på museer rundt om i Europa. Blant disse gjenstandene er det en 400 år gammel tromme. Konservator Jelena Porsanger viser oss trommen. Den er på utlån fra Nasjonalmuseet i København. Den oppbevares i et lite tildekket monter. De samiske samlinger har i en årrekke bedt om å få trommen tilbake, men så langt ikke nådd gjennom. • Vi har ingen trommer selv. Det er ille med tanke på at de forteller om religiøse tradisjoner i det samiske området langt tilbake i tid. Og trommen vi låner har vi så god dokumentasjon på. Eieren ble dømt til døden og rettsprotokollene forteller historien om den og eieren, sier konservator Porsanger.
Jernalderhæren fra «Norge» - Funnet i en myr i Danmark Illerup Ådal og Alken Enge har mange, rike funn fra romersk jernalder. I Danmark kaller arkeologene denne fredede elvedalen for «Gudenes dal». Både menneskeknokler, hodeskaller og titusenvis av våpendeler, personlig utrustning og utsmykning til uniformer og hesteutstyr ble senket rituelt ned i en offersjø for 1800 år siden. Nå er denne sjøen for lengst blitt en myr, og det er i bunnen av denne myren de store funnene har blitt gjort i flere omganger siden 1970-tallet og fram til i dag. MUSEUM har hatt en rekke programmer fra Moesgaard museum og Alken Enge gjennom de siste 15 årene, og dette programmet er en samleversjon av disse programmene. Ikke minst får vi høre et langt intervju med arkeolog Jørgen Illkjær, som var den første til å publisere og gjennomgå Illerup-funnet. Intervjuet med Illkjær ble gjort i 2004. Navn fra historiens mørke Wagnio Tahvide … Det betyr noe sånt som at ”Wagn fikk laget dette”. Skrevet med runer på en lansespiss to hundre år etter Kristus. Wagn og Svarta og hundrevis av andre menn var en del av en meget godt organisert norsk hær som i året 192 la over Kattegat med mer enn 50 skip. De hadde med seg hester, de hadde malt skjoldene i rødt og gult, hadde gull og sølv på seletøyet til de høyeste offiserene, og ikke minst de hadde de tidens mest moderne våpen. Helt nye, direkte importert fra de fineste våpenfabrikkene i Romerriket eller laget av lokale våpensmeder etter romersk forbilde. Samfunnet de kom fra må ha vært godt organisert i høvdingeområder med et klassedelt samfunn, en form for gave- eller avgiftssystemer, med import og eksport til Romerriket som viktig næringsvei. Og lederne må ha vært utdannet i Europa, kanskje de hadde vært i Romernes tjeneste og reist fra India og Afrika til England. Gir dette et annet bilde av Norge fem hundre år før vikingetiden enn det som er vanlig ? Godt at hæren tapte, for hele deres utrustning ble ofret i en myr ved Århus, slik at MUSEUM kan reise på besøk til arkeolog Jørgen Illkjær for å høre om ”Den nye Norgeshistorien”. Medvirkende : Professor Jørgen Illkjær, Moesgård Museum, Jette Linnå og Axel Christophersen. Programleder Øyvind Arntsen
Utstillingen "Dyr i byen" på Oslo Bymuseum - Et dyrisk blikk på byhistorien, det er det vi forsøker på med denne utstillingen, sier avdelingsleder Linken Apall-Olsen ved Oslo bymuseum. - Vi vil skrive dyrene inn i byhistorien og forsøke å se Christiania og Oslos vekst fra 1850-tallet og helt fram til i dag fra dyrenes synsvinkel, sier hun. - Ingen dyr er kjæledyr, det er menneskene som gjør dem til kjæledyr, sier professor emerita fra Universitetet i Oslo, Liv Emma Thorsen. Hun har ikke bare brukt et helt forskerliv på å studere menneskenes forhold til dyr, men har også vært faglig ansvarlig for den nye utstillingen på Oslo Bymuseum i Frognerparken, «Dyr i byen». Lukten og lyden av hest … Den nære lukten av hestelort har alltid stått for meg som en av de delikateste dufter i verden, langt friskere enn f.eks. sjasmin og rose, og fylt av en langt mer håndfast poesi. Sitatet er hentet fra Johan Borgens oppvekstromaner om «Lillelord» på Oslo Vest. - Men slik var det, sier Liv Emma Thorsen. Byen hadde sine helt egne lukter og lyder, forskjellig fra årstid til årstid, preget av alt som hadde med hest å gjøre. De var jo over alt. Det var en hel «hesteøkonomi» rundt hesteholdet, og alt forsvant da bilene og maskinene erstattet hestene fra 1930-tallet og utover. Bella og Vesle-Brunen I MUSEUM forteller Thorsen og Apall-Olsen om mye mer enn hest. Egentlig handler utstillingen om menneskenes forhold til dyr, enten det er kjæledyr eller arbeidshester. Et eksempel på det er Henrik Wergelands hund «Bella» som står som et utstoppet tidsvitne i sin egen monter, utlånt fra Folkemuseet hvor hunden havnet etter at den hadde blitt testamentert til Zoologisk museum. - Selv om Wergeland var lyrisk glad i hunden og hun trofast lå ved hans side mens han var dødssyk, så ville Wergeland at den skulle bli utstoppet og utstilt på det nye Zoologisk museum. Det var tydeligvis ikke et uoverstigelig skille mellom natur og Medvirkende : Linken Apall-Olsen, Liv Emma Thorsen. Programleder Øyvind Arntsen.
Fargebilder fra Levanger - Levanger fotomuseum forvalter unik fotohistorie Harald Renbjør fra Levanger kalte seg ikke fotograf, men kjemiker. I 1907 tok, og fremkalte han det første fargebildet her til lands. Og senere etablerte han landets første fargelaboratorium som fremkalte filmer for folk flest. Både bildene, laboratoriet og historien om Renbjør blir nå forvaltet av Levanger fotomuseum. - Han var en forskertype og et renessansemenneske. Interessen for Renbjør er økende, forteller museumsleder Aud Åse Reitan ved Levanger fotomuseum. Bygget orgler - Foreldrene hans bygget pipeorgler og harmonium. Allerede på 1860-tallet benyttet firmaet fotografier i markedsføringen. Det var nok der han fikk interesse for fotografering, forteller museumsfotograf Nils Torske. Både laboratoriet og bildesamlingen til Renbjør er en bærebjelke i Levanger fotomuseums samlinger. Harald Renbjør fattet tidlig interesse for fotografi og var lærling som 17 åring hos fotograf Røske i Trondheim. Vinteren 1909/10 ble han opptatt som elev på K.K. Graphische Lehrund Versuchanstalt i Wien på avdelingen for fotografi og reproduksjon. Skolen ble drevet av Hofrat Professor dr. Joseph Maria Eder. Eder var verdensleder på dette feltet. Senere studerte han kjemi ved Norges tekniske høyskole, nå NTNU i Trondheim, men uten å ta eksamen. Norges første fargefotografi i 1907 Harald Renbjør arbeidet først som kjemilærer ved Norges landbrukshøgskole, nå Universitetet for miljø- og biovitenskap i Ås. Han dro hjem til Levanger for å ta over familiedriften, Foto- og musikk forretningen fra 1926, som også utførte fremkallingstjenester for kundene. «Vi har presentert Renbjør også for det internasjonale fotopublikum. Blant annet i Polen hvor 70 000 mennesker så utstillingen Renbjør var representert på, forteller museumsleder Reitan. I begynnelsen av 2020 ble det blest om det første fargefotografiet Renbjør tok. Det er et bilde av en liten gutt som står på ski. - Vi visste ikke hvem denne gutten var. Gjennom sosiale medier ba vi om å få innspill. Det fikk vi til gangs. Det var antagelig ikke vanskeligere enn at det var Harald Renbjørs yngre bror, Reinar. Mange aviser skrev om saken vekket interesse til og med på Island, forteller Reitan. Medvirkende : Aud Åse Reitan. Nils Torske. Programleder Jan Henrik Ihlebæk . Musikk : «Bilder på en utstilling» av Modest Mussorgsky. Fremført av Jean Guillou.
